I en tid der vi også i Norge ser økt fokus på volumproduksjon og effektivisering, kan det være nyttig å se på hvilken tillit og støtte bønder og bondeorganisasjonene har, og hvor den kommer fra.
Jostein Brobakk, Dagens gjest Nationen 09.06.15
To utviklingstrekk skiller seg ut. Disse bør være positive for norsk landbruk, men kan like gjerne bli til besvær blant annet på grunn av uenighet i synet på pelsdyrhold og rovdyrpolitikk. I prosjektet Forfood, finansiert av Forskningsrådet, studerer Bygdeforskning sammen med norske og internasjonale partnere forvaltning av landbruksarealer og dyrkamark.
Vi spør hvilke verdier samfunnet knytter til ulike typer areal og hvilke verdihierarki som oppstår når man veier ulike samfunnsinteresser opp mot hverandre. Skal for eksempel jordvernet alltid være det viktigste, og hvem bestemmer i så fall det?
Vi har formulert forskningsspørsmål om disse problemstillingene, men har ennå ingen klare svar. Det noen av våre forskere derimot har funnet, er framveksten av nye allianser i denne typen saker. Begrepet nye allianser dukker stadig oftere opp både i politiske prosesser og i akademiske studier av mat- og landbrukspolitikk og viser til uttrykte interessefellesskap og enighet i sak mellom aktører som tidligere ofte har vært motpoler. Dette gjelder for eksempel IKEA sin planlagte utbygging i Vestby, der Naturvernforbundet og Bondelaget samt en rekke andre organisasjoner gikk sammen om å få vernet kornarealene på Delijordet.
De nye alliansepartnerne står for et mangfold av ideologiske verdier og pragmatiske holdninger, men felles er ønsket om å ta vare på vår evne til å produsere mat. En annen type alliansepartner er det vi noe overfladisk kan omtale som den kjøpesterke urbane middelklassen. Selv om undersøkelser viser at et flertall av oss ønsker billigere mat, øker omsetningen på Bondens marked, og mathaller etableres i flere byer enn Oslo.
Over 1500 norske forbrukere er i dag andelseiere i et gårdsbruk, og antallet øker raskt. Norske forbrukere etterspør også landbruksrelaterte opplevelser, som for eksempel å hugge sitt eget juletre. Denne alliansepartneren er ganske forskjellig fra den som organiserer seg rundt spørsmålet om jordvern og de mer generelle landbrukspolitiske målene. Blant annet ligger det en kime av kritikk mot konvensjonelt og industrielt landbruk, og en romantisk forestilling om det kortreiste, økologiske og tradisjonelle. Like fullt er det et segment i vekst, og de har betalingsvilje – i motsetning til Sylvi Listhaug og andre som syns norsk kostnadsnivå er for høyt og maten for dyr.
Felles for de nye alliansepartnerne er at de kan bidra med tillit i en tid der næringen opplever press. Skal disse være en fremtidig støttespiller, og ikke bare kritikere til besvær, er det viktig at næringen går i dialog også i kontroversielle spørsmål som pelsdyrproduksjon og rovdyrpolitikk. Det kan bli smertefullt internt i bondeorganisasjonene, men i en tid der landbrukspolitiske spørsmål er høyt på agendaen kan fort vise seg å bli verre.
