Av: Katrina Rønningen, forskningsleder ved Norsk senter for Bygdeforskning

Er et sterkt jordvern realistisk i et rikt land med 3 prosent dyrkamark, 72 prosent stein og utmark og alle forutsetninger for å importere mat, og der de som føler behov for det kan kjøpe lykkelig, økologisk utegangargris fra grisgrendte strøk med lite konkurrerende arealpress?

Så lenge besluttende myndigheter kvier seg for å utnytte de mulighetene plan- og lovverk gir, og ikke ønsker å innføre et jordvern som det vi finner for naturvern, kan grønne jordvernstreker på kartet neppe bli et kraftfullt virkemiddel. Kall det gjerne en fallitterklæring, men statistikken og forskningen viser at jordvern ikke er sterkt nok argument i seg selv. Med dagens tempo i nedbyggingen risikerer vi en halvering av dyrkbar mark innen 2060. Jordvernet trenger alliansepartnere og må sees i sammenheng med flere interesser og verdier enn kun matproduksjon.

I forskningsprosjektet «Froskevern, drivstoff, finans eller mat» (FORFOOD) har vi sett på matjordvernets kår rundt om i verden, og det er ting å lære, faktisk fra Ontario i Canada, en provins med 14-felts motorveier og enorm byvekst.

Jordvern-verstingen Trondheim har hatt en lang debatt om jordvern. Forslag om å blande inn andre hensyn enn matproduksjon – som viltkorridorer eller økologiske korridorer – har vært sett som en avsporing. Politikere har argumentert sterkt for å nøye seg med å fokusere på grønn strek som en rein jordverngrense, tilsvarende rød strek for Markagrensa.

På 1990-tallet og første halvdel av 2000-tallet kunne en her i landet frimodig snakke om multifunksjonelt landbruk og kulturlandskap – til tider vel mye, syntes nok deler av landbruksnæringa. Begrepene har nær forsvunnet fra norsk landbruksdebatt, mens i et av Nord-Amerikas raskest voksende pressområder er det nettopp inkludering av en rekke funksjoner knyttet til grønne belter som har sørget for vellykket bevaring av matjord og fortsatt landbruksdrift, en multifunksjonell korridor.

Mens Norge har 1,6 dekar jordbruksareal per innbygger, har Canada neste åtte ganger mer, 12,5 dekar. Men bare seks prosent er definert som jord med toppkvakatrina 2013litet, og befinner seg i hovedsak i det sørlige Ontario, i pressområdene rundt gigantbyen Toronto og mot grensa til USA. Kultur og livsstil er ekstremt bilbasert, folk har store boligtomter, byveksten er enorm og nedbyggingen av matjord tilsvarende. En ny kurs har banet seg fram: I 2005 etablerte provinsen Ontario sin Greenbelt-plan. Dette er det største permanent bevarte grønne landbruksbeltet i verden, og omfatter 7,7 millioner dekar jordbruksland, skogsområder, våtmark og kulturminner, økologiske korridorer, rekreasjonsområder og fangdammer for flomvann. Hovedmålet er å sikre landbruket, men oppslutningen rundt det grønne beltet skyldes at en har kombinert jordbruksverdier og miljøverdier. Selvforsyning, klima og sosiale hensyn er viktige begrunnelser.

Det kan være på tide å trekke inn kulturlandskap og multifunksjonalitet igjen i norsk debatt. Skal jordvern ha en sjanse i en mett, norsk nasjon, trengs flere alliansepartnere og flere argumenter enn matproduksjon og matsikkerhet alene. Det kan bety en mulighet for langt mer miljøvennlige, klimarobuste og attraktive storbyer med omland. Vi trenger nye perspektiv, og vi trenger grønne belter i landskapet, ikke grønne streker på kartet.

Teksten ble trykket i Nationen 28.04.16