Når korrupsjon redder liv

Snart faller dommen i korrupsjonssaken der fire personer i Yaras konsernledelse står tiltalt for grov korrupsjon i Libya, India og Russland. Også korrupsjonssaken rundt Vimpelcom har fått mye oppmerksomhet. På avisforsidene skapes det inntrykk av at korrupsjon først og fremst handler om griske næringslivsledere, konsulenter og politiske ledere (med familie) som er ute etter å grabbe til seg mest mulig. Og personlig grådighet er selvsagt et sentralt element, men utgjør ikke alene forklaringen på korrupsjonens utbredelse.

Vel så mye handler det om svake og mangelfulle institusjoner og fattige mennesker uten reelle valgmuligheter – komplekse strukturer som ikke er så lette å få orden på. Institusjoner kan imidlertid være lettere å endre på enn grunnleggende menneskelige karaktertrekk, som grådighet. Korrupsjon må forstås og bekjempes på flere nivåer:

For samfunnet er prisen for manglende tillit mellom befolkning og myndigheter høy. Korrupsjon umuliggjør effektiv bekjempelse av fattigdom, sykdom og forurensing, og utgjør dermed en global trussel mot sikkerhet og bærekraftig utvikling.

For bedrifter og andre organisasjoner kan korrupsjon ha store økonomiske skadevirkninger og undergrave virksomhetens omdømme. Økonomisk globalisering har gjort norske virksomheter mer bevisste på hvor vanskelig det er å navigere i disse farvannene, og de fleste har nyansert sin holdning siden Statoil på 90­tallet preket absolutt nulltoleranse. Som en representant for Shell uttalte: «Dersom noen stikker en Kalasjnikov inn gjennom bilvinduet ditt og forlanger 100 dollar sier vi ikke at du ikke skal betale. Vi sier at det skal rapporteres.»

For enkeltmennesker kan korrupsjon handle om store penger, personlige fristelser og manglende evne til å motstå dem. Da er det viktig å minne om at det ikke dreier seg om «offerløse forbrytelser», men at de som til syvende og sist rammes av korrupsjonen er virkelige mennesker som fratas ressurser og muligheter. I andre kontekster er korrupsjon så institusjonalisert at det er på grensen til at det ikke kan regnes som et etisk spørsmål om du er en del av den eller ikke. Det dreier seg om det daglige brød – noen steder får eksempelvis ikke tollinspektører og trafikkpoliti fast lønn, da det forventes at de får inn tilstrekkelig inntekt gjennom bestikkelser.

Så hva gjør du, der du står på grensestasjonen med dine containere med nødhjelp? Dette og flere lignende dilemmaer legges frem i den nye boka Etikk for Beslutningstakere. Der forsøker mine medforfattere og jeg å sette i gang lesernes egne refleksjoner. Noen fasit tilbys ikke, derimot noen verktøy for etisk navigasjon i vanskelige situasjoner:

Etiske teorier, prinsipper og tommelfingerregler kan være til støtte uten å gi entydige svar. Enhver situasjon er unik, og det er ikke nødvendigvis slik at du bare kan slå opp i de etiske retningslinjene eller slavisk følge et etisk prinsipp om nulltoleranse for korrupsjon.

Under arbeidet med boka har jeg presentert dilemmaet både for representanter for frivillige organisasjoner og for studenter. Reaksjonene tyder på at situasjonsbeskrivelsen oppleves både som virkelighetsnær og som et reelt etisk dilemma – det vil si en situasjon der ulike verdier kommer i konflikt, og der det er vanskelig eller umulig å komme frem til et utvilsomt riktig svar.

Noen mener at det å kjempe mot korrupsjon er en så livsviktig oppgave at man kanskje må tåle at noen blir skadelidende dersom man nekter å betale bestikkelsen.

De fleste heller imidlertid mot å gjøre det som må til for å få hjelpen frem i tide. Av disse sier noen at de ville betalt av egen lomme og holdt tett om det hele. De fleste sier at de ville betalt, rapportert hendelsen og tatt de reaksjonene som måtte komme i etterkant.

De er med andre ord villige til åpent å bryte reglene og risikere strafferettslige reaksjoner for å redde menneskeliv i denne situasjonen. Hva ville du gjort?